Det tok mindre enn en uke for USA og Tyrkia å begynne planene sine med sikte på å kompensere for sistnevntes uttreden av F35-programmet, etter suspenderingen av leveringen av reservedeler til programmet besluttet av Washington.
På amerikansk side var målet å raskt finne en kjøper til de 100 flyene beregnet på de tyrkiske luftstyrkene. Og det tar ikke lang tid. Knapt hadde de presentert sine forslag for de 4 berørte landene da Polen og Hellas svarte positivt og erklærte seg interessert i å anskaffe Lockheed-enheten. På polsk side innebærer dette å gi forsikringer til amerikanske myndigheter om landets involvering for å betydelig styrke tilstedeværelsen av amerikanske styrker på dets territorium. Og faktum er at mellom nærheten til kontaktsonen med Russland, spenningene mellom Washington og Berlin angående den svake tyske forsvarsinnsatsen og elimineringen av F35 for å erstatte dens tornadoer, skyter polsk attraktivitet i været. Husk at landet nylig hadde anskaffet HIMARS langtrekkende artillerisystem, Patriot PAC-3-systemene og Black Hawk-helikoptrene, i en klar forpliktelse til amerikansk snarere enn europeisk utstyr.
På gresk side er situasjonen vesentlig annerledes. Landet er sterkt begrenset økonomisk, og den greske forsvarsministerens uttalelser om at landet var interessert i å anskaffe 24 fly tilsier at det økonomiske tilbudet som følger med det teknologiske tilbudet må være mer enn motiverende. Videre ville det være en omvending i situasjonen Tyrkia står overfor, som inntil nylig må ha representert en svært vanskelig trussel for de hellenske hærene å holde inne, med de hundre F35A som ble beordret.
Tyrkia, nettopp, som ikke forblir inaktivt. Via diplomatiske røster gjentar landet om og om igjen at anskaffelsen av S-400-systemet på ingen måte truer NATO-systemer, og at landet har respektert på alle måter sine industrielle forpliktelser i F35-programmet som i NATO. Motsatt møtte president Erdogan Russlands president V.Putin i dag, 8. april, for å diskutere mulighetene for å bringe de to landene nærmere hverandre. I tillegg til økonomiske aspekter diskuterte de to mennene også «økt samarbeid» når det gjelder forsvarsutstyr, ifølge referater fra møtet. Beskjeden til USA er klar, Tyrkia ville ikke finne seg isolert i tilfelle en definitiv tilbaketrekning fra F-35-programmet, eller til og med ved utmelding fra NATO. Det ville i denne forbindelse være overraskende hvis president Erdogan holdt Tyrkia innenfor NATO når USA ville ha satt landet under en teknologisk embargo, mens han ledet en økonomisk offensiv rettet mot å devaluere den tyrkiske liraen.
For Russland ville det å ta Tyrkia ut av NATO for å gjøre det til en militær alliert, en teknologisk partner og en kunde for forsvarsutstyr være en ekstraordinær suksess. I tillegg ville NATO miste kontrollen over Bosporos, og som et resultat av dette, ville NATOs posisjoner i Svartehavet stort sett kompromittert, som i det østlige Middelhavet. Til slutt vil Ankara være i stand til å dele visse moderne teknologier og NATOs forsvarsstrategier med Moskva, anskaffet under samarbeidsprogrammer (T129-helikopter, F16-block52+, F-35A, Altay tung tank og Ada-korvetter).
Faktisk, hvis amerikansk-tyrkiske spenninger ikke skulle lette, og det er liten grunn for dem til å gjøre det, ville det ikke være overraskende å se Ankara anskaffe Su-35 og Su jagerfly -57, som å se Moskva erstatte London TFX-programmet.