Til tross for Theresa May og hennes regjering veldig vanskelig, synes den nye forsvarssekretæren, Penny Mordaunt, å ønske å endre linjene dypt, når det gjelder budsjettet tildelt Kongerikets forsvar, hjulpet i dette av Jeremy Hunt, utenrikssekretæren.
Begge kunngjorde sin ambisjon om å øke budsjettet til hærene "til det nødvendige nivået", det vil si på det nivået som er nødvendig for å kunne takle de geopolitiske omveltningene som pågår, noe som ifølge dem (og ifølge meg) , som i stor grad endrer det globale geopolitiske kartet, så vel som maktbalansen. I søkeren til forsvarsministeren ble den militære styrkingen av Russland ansett som svært bekymringsfull, så vel som Kina, men også Iran, for bare å nevne de mest åpenbare maktene. I tillegg angrep den dynamiske duoen NATOs berømte «2%-regel», som i mange år fungerte som et politisk røykteppe, noe som fikk ledere til å miste de virkelige problemene av syne.
Uten åpent å sette numeriske mål med hensyn til BNP, selv om de to ministrene åpent går inn for terskelverdien på 4 % som USA har målrettet, har Penny Mordaunt allerede advart, under sin taleinnsats, at hun ville lede livet si til departementet for finansdepartementet , for å skaffe de nødvendige kreditter for å rekapitalisere de væpnede styrkene, og gi dem midler til å utføre sine oppdrag, selv definert i henhold til rollen som Storbritannia i fremtiden.
Talen til de to britiske politikerne, også mye omtalt av pressen over kanalen, viser at det ikke bare er politisk rom for de som går inn for å styrke forsvaret, men at det er mulig å få dette til å eksistere, selv i en parti som tradisjonelt er veldig liberalt og knyttet til balanserte budsjetter. Den viser også de perverse effektene av den berømte 2%-regelen, som, la oss huske, ble mye brukt under den franske presidentkampanjen i 2017, og som til og med fungerte som et rammeverk for den strategiske gjennomgangen i 2017, som de facto endret oppfatningen av trusler i et ekstremt begrenset rammeverk.
La oss håpe at dynamikken og viljen utvist av meg Penny Mordaunt og Jeremy Hunt kan spre seg over hele Europa, spesielt i Frankrike, og inspirere til fremveksten av objektiv og ambisiøs politisk refleksjon over behovene og midlene som er nødvendige for nasjonalt og europeisk forsvar.
Ellers risikerer vi å gjenoppleve, på mer eller mindre lang sikt, et scenario som kan sammenlignes med det på 30-tallet...